Språk/Languages
Norsk Julevsáme English Русский
Du er her:

Oppvekst under Stetinden

Karl Nikolaisen er født og oppvokst i Stefjordbotn. Han forteller om hardt arbeid og trange kår under tinden.

– Jeg ble født i 1927 i Stefjordbotn, så jeg vokste opp i de tunge 30-årene. Det var en kamp for tilværelsen. På ingen måte noe sorgløst liv. Fra vi var unger var vi opplært til å måtte bidra med å få endene til å møtes. Vi hadde ansvarsfølelse, sier han.

Faren hans var gift to ganger og hadde to unger fra første ekteskap. Fra det andre, som Karl var resultat av, var det sju unger. Han var yngst og er den siste gjenlevende. I tillegg var det to av søskenene hans som døde tidlig, en allerede i barsel og en i løpet av de første leveårene.

– Vi levde av fiske og jordbruk. Mye penger ble det ikke av det, krona kunne være nærmest uoppnåelig i blant, sier Karl.

Han forteller at de hadde to kyr og noen sauer. Ei stund hadde de også hest som de brukte når åkeren skulle pløyes. Det var viktig å være mest mulig selvhjulpne. De dyrket potet og gress til kyrne. Men det er begrenset med mark som er mulig å dyrke i Stefjordbotn, for gressbakkene går fort lukt til fjells.

Om vinteren ble det for lite fôr til dyrene så da måtte de koke både potetmoll og fiskemoll. Tilleggskost var nødvendig.

– Om sommeren gikk sauene til fjells. Da jeg var unge var det ikke rovdyr i område. Men i 1944 kom jerven. Det ble sagt at den ble skremt over fra Russland. Fra den høsten av merket folk at det manglet sauer når sauesankingen kom i gang, sier Karl.

Bort for å få skolegang Før området fikk veiforbindelse i 1992 var landveien fram til Stefjordbotn nesten uframkommelig, så det var båt som gjaldt når de skulle noen steder.

– Når det var stilla og fjorden lå blank, tok det to timer å ro til Haukøy. Der var det post og handel. Og det var der skolen lå, sier han og forteller: – Når vi gikk på skole ble vi internert hos private. Alle ungene fra Stefjordbotn og helt til Inner-Skarberget og rundt til Nordnes, gikk på skole på Haukøy. Alle måtte ha med seg poteter, tørrmat og kokamat, helst kjøtt, som et tilskudd til husstanden vi var internert hos. I tillegg fikk de som hadde skoleunger boende hos seg et lite tilskudd fra kommunen.

Han poengterer at ungene i hans familie var heldige. De bodde hos snille folk. Folk som ikke gjorde forskjell på hospitantene og sine egne.

– Var der godsaker så fikk alle ungene. Vi hadde et godt liv, kommenterer Karl.

Skoleturnusen var på den tiden tre uker på og seks uker av. Undervisningen rullerte mellom småskolen, mellomskolen og storskolen. Tredeling ble gjort ut fra alder. Skoleuka varte fra mandag til og med lørdag. Læreren, Jens Pettersen, hadde ord på seg for å være streng og dyktig.

– Inne i Stefjordbotn var det ikke mye rom for lek og unnasluntring. Når vi ble gamle nok så forsto vi at det handlet om å være eller ikke være. Hadde vi en ledig stund vinterstid, rant vi gjerne på ski. Å gå opp til Koppen, nordøst for Stetind, var populært. Det var tungt å gå opp, men flott å renne ned, forteller han.

At Stetind i dag er hele Norges nasjonalfjell var ikke noe noen av de som vokste opp rundt fjellet drømte om den gangen.

– Stetinden så vi hver dag. Vi tenkte ikke over at det var noe spesielt med fjellet. Vi forarget oss mer over at det tok morrasola fra oss, sier han med et smil.

Emigrerte fra Sverige Familien til Karl Nikolaisen kom til Stefjordbotn tidlig på 1800-tallet. Hans bestemor, Gunhild Kintel , kom over fra Gällivareområdet i Sverige sammen med fire av søskenene sine. Gunhild og søstra Sigrid, slo seg ned i Stefjordbotn. Den ene broren, Anders Nilsen, slo seg ned på andre siden av Stetind, ved Kongssteinen. De to andre brødrene havnet lengre inn i Tysfjord. Sønnen til Anders Nilsen, Simon, var den første tysfjæringen som besteg Stetind.

– Det var uår flere år på rad i både Sverige og Finland. Ryktene gikk om at det var godt med mat i Norge, dermed tok folk med seg det lille de eide og flyttet over grensen, forteller Karl.

På de små jordlappene slo de seg ned og dannet et livsgrunnlag for familien.

– Livet her var preget av nøysomhet og å ta ansvar for seg og sine, sier han.

Hjalp krigsflyktninger Under krigen ble det etablert flyktningerute fra Tysfjord og over til Sverige. At ruta eksisterte var kjent for mange, men få var lommekjent i området. Sommeren 1944 fikk familien Nikolaisen i Stefjordbotn besøk av to flyktninger som trengte skjul. De to var på flukt fra Gestapo og hadde møtt en mann med fraktskute i Henningsvær. Mannen var fra Lysvoll. Han tilbød å skysse dem dit.

– Han turte ikke gå lengre inn i fjorden. Han var redd for å vekke oppsikt. Tyskerne var stasjonert rundt omkring og de fulgte nøye med på hva man foretok seg, sier Karl og forteller videre: – Broren min tok dem videre inn til Stefjorden. Vi gjemte dem på låven noen dager så de kunne hvile seg opp. Vi bodde slik at vi ville kunne se tyskerne før de kom i land, dersom de skulle ha fått nyss om situasjonen å komme inn fjorden. Heldigvis skjedde ikke det. Jeg var ofte på fisketurer inn mot svenskegrensen. Siden jeg var godt kjent i området var det jeg som loset dem over.

De gikk opp Stefjordbotn, opp til Koppvatnet, derfra opp skaret og så over øvre del av Norddalen. Så tok de seg inn i Sverige derfra. Dette var ikke en mye brukt rute, men en vei over til Sverige som Karl kjente godt. Han forteller at det var spenning knyttet til turen og at han var glad da han kunne vende hjem igjen uten at de hadde blitt oppdaget.

– Men vi visste ingenting om hvordan det hadde gått med de to etter at jeg forlot dem. Tyskerne patruljerte området og tok jevnlig stikkprøver. Men da krigen var over fikk vi hilsen fra de to flyktningene. De hadde klart seg å var tilbake i Norge. Det var en lettelse å høre, sier Karl.

Rolf Krogh og Arne Evjen er navnene på mennene han hjalp over til Sverige. Etter at Riksvei 827 gjennom Stetind og Stefjorbotn ble åpnet i 1992 fikk Karl uventet besøk en dag.

– Det kom en kar innom og spurte om jeg var Karl Nikolaisen. Det svarte jeg bekreftende på og da viste det seg at det var Arne Evjen. Han kom for å takke meg for at jeg hjalp han under flukten. Det var et godt møte, slår han fast.

Siden den dagen gjenopptok de kontakten og møttes flere ganger. Også sammen med Rolf Krogh. De to tidligere flyktningene overrakte sågar en pokal med takkeinskripsjoner til Karl ved en senere anledning.

Fraflytting I 1947 flyttet Karl Nikolaisen fra Stefjorbotn. Han måtte bort for å få seg arbeid. I 1957 flyttet resten av familien hans bort fra Stefjordbotn. Etter hvert som moderniseringen i Norge skjøt fart ble den lille plassen hengende etter. Rundt 1960 var ingen av de tre gårdene i Stefjordbotn bebodd lengre.

– Det var verken elektrisitet eller telefon der. Man ble isolert, og så ikke lengre meningen med å bo inne i fjorden, sier Karl.

Selv giftet han seg 1. Oktober 1949. Med Ella fra Musken. Etter noen år bosatte de seg i Kjøpsvik hvor de fortsatt bor. Nylig feiret paret 50-års bryllupsdag. De drar jevnlig til Stefjordbotn.

– Eiendommen beholdt vi i familien, så vi har hytte der fortsatt. Nå når veien går rett forbi kan vi kjøre helt fram til hytteveggen. Det kan ikke sammenliknes med tidligere tider. Det er sted det er godt å vende tilbake til, poengterer Karl Nikolaisen.

Tekst og foto: Unni Skoglund

Tysfjord kommune, Boks 104, 8591 Kjøpsvik
postmottak@tysfjordkommune.no
Telefon: 75 77 55 00, Faks: 75 77 55 55
www.tysfjord.kommune.no
Kontakt