Språk/Languages
Norsk Julevsáme English Русский
Du er her:

Kvinnelig klatrepioner

Else Hertzberg klatret, sammen med mannen Arne Næss, nye og svært utfordrende ruter til toppen av Stetind. Hun var en av foregangskvinnene innen klatring i Norge.

Tekst: Unni Skoglund

Else Hertzbergs navn er for alltid knyttet til Sydpillaren og Sørøstveggen som hun var med på å lansere i 1936. Det var første gang siden Rubenson, Bryn og Schjelderups førstebestigning i 1910 at det ble klatret nye ruter til toppen av Stetind.

Å være kvinnelig klatrer i første halvdel av 1900-tallet var banebrytende. Datidens kvinnelige fjellklatrere, eller tindebestigersker som de den gang ble kaldt, sto ovenfor en rekke ekstrautfordringen nettopp fordi de var kvinner.

Det var den engelske alpinisten William Slingsby som satte startskuddet for klatresporten i Norge da han i 1876 nådde toppen på Store Skagastøltind. Slingsby prøvde seg senere på Stetind uten hell.

Else Hertzberg i Rainbow Canyon @
 

Den første norske kvinnen innen klatresporten var Therese Bertheau som på slutten av 1800-tallet klatret ulike tinder sammen med mannlige fjellklatrere. I mange år var hun den eneste aktive kvinnelige fjellklatreren. Hun ble æresmedlem da Norsk Tindeklubb (NTK) ble dannet i 1908. Men i sine paragrafer skrev Tindeklubben: ”Kvinder kan ikke være ordinære

medlemmer”. Først i 1968 fikk DNT sitt første ordinære kvinnelige medlem.

Skepsisen til kvinnelige klatrere hang sammen med hvordan man den gang så på kvinnelighet.

Ufeminint å klatre

Begrepet kvinnelighet var et nøkkelpunkt i diskusjonen rundt kvinner og fysisk aktivitet, særlig da spørsmålet om kvinnelighetens grenser. Det kvinnelige ble på denne tiden definert som motsats til det maskuline. ”Å være ”feminin” er essensielt sett å unngå alle egenskaper og praksiser som kan fungere som tegn på virilitet (Bourdieu 2000:108)”.

Mange fryktet at kvinnen, gjennom idrett og friluftsliv, skulle utvikle en maskulin kropp, og dermed maskuline egenskaper. Fysiske trekk ble på denne tiden tolket som karaktertrekk, og med fysisk sterke kvinner var man redd forskjellen mellom det sterke og det svake kjønn skulle opphøre. Kvinner skulle stelle hus og hjem og ekteskapet og ikke erobre fjelltopper, var holdningen som rådet.

Heldigvis var det foregangskvinner som brøytet vei, gjennom fordommene, og utviklet seg til dyktige klatrere. Etter hvert vant de respekt.

Else Hertzberg, Leiken Schjelderup, Elna Nissen-Meyer og Ragnhild Dekke var blant disse foregangskvinnene. I tillegg til at Else Hertzberg testet ut nye bolteruter i de nesten loddrette granittsvaene i Stetind, og en rekke andre fjell i Norge, reiste hun også utenlands. Blant annet klatret hun i Grand Canyon.

Intervju med Hertzberg

I 1949 ble Else Hertzberg intervjuet i Alle kvinners blad (nr. 15-16, side 10) i en artikkel som fikk tittelen ”Med kvinner i stupet”. Her blir hun beskrevet som ”en av vårt lands dyktigste og mest uforferdede kvinnelige klatrere.”

I artikkelen forteller hun om sine klatreopplevelser. Hun begynte å klatre som 18-åring og den første klatreturen hadde hun på Kolsås sammen med en venn. Senere avanserte hun til fjell i Jotunheimen.

– Til å begynne med var jeg selvfølgelig i Hurrungane (område sørvest i Jotunheimen), hvor jeg har tatt en del av de alminnelige tindene, men siden har jeg holdt meg til Nordland og Troms.

Da hun ble spurt om det trengtes spesielle egenskaper for å klatre svarte hun slik:

– Forutsatt av at en ikke er svimmel, har lært kunsten og har de psykiske egenskaper – tror jeg hvem som helst kan klatre. Min mor var 55 år da hun hadde sin første ordentlige klatretur. Men uten trening og kunnskap må en ikke gi seg ut på noe slikt. En kan komme ut for de frykteligste situasjoner, sa Hertzberg og fortsatte:

– En gang jeg klatret i Stetind, hadde jeg begått en utilgivelig bommert, idet jeg gikk i gummisko og av bekvemmelighetshensyn hadde latt piggskoene ligge igjen nede – et brudd mot en av de viktigste reglene i klatring. Da vi var midt i veggen i veststupet som er omkring 800 meter loddrett ned, fikk vi snøvær, og gummisko og snø er som vi alle vet noe forferdelig. Vi ble gjennomvåte på 10 minutter, og da vi av hensyn til sikkerheten måtte klatre langsomt og forsiktig, frøs jeg meg nesten i hjel på veien. Vi var 5 timer i stupet, så jeg skal si jeg var glad da jeg igjen var nede ved teltet vårt i Tysfjord, sier Hertzberg avslutningsvis.

Else Hertzberg var en aktiv klatrer størstedelen av sitt voksne liv. Sammen med Arne Næss fikk hun to sønner, Ragnar Hertzberg Næss (født 14. januar 1942), og Arild Hertzberg Næss (født 4. januar 1945). Arild Hertzberg Næss døde i en ulykke i 1973.

Kilder: ”Tindebestigersker og andre Jættekvinner. Klatring og kjønn i historisk perspektiv.” Avhandling av Marianne Singsaas, Høgskolen i Telemark. Artikkelen ”Med kvinner i stupet.” Alle kvinners blad, nr. 15-16 årgang 1949 Wikipedia.

Tysfjord kommune, Boks 104, 8591 Kjøpsvik
postmottak@tysfjordkommune.no
Telefon: 75 77 55 00, Faks: 75 77 55 55
www.tysfjord.kommune.no
Kontakt